Selvbilde

av Oda Mi Krogh

Det er feil. Alt med dette ansiktet er feil. Jeg synes det. Jeg synes alt jeg ser når jeg ser i speilet er feil. Det er stygt. Det er ikke meg. Det er ikke oss. Noen ganger er det det. Når vi ser på det ansiktet, ser vi en person. En person som ikke er oss, men samtidig er det. Det er greit. Vi har ikke noen store problemer med det. Det er bare rart. Å ikke se seg selv i speilet. Å se noen andre, men være ok med det. Ubehagelig, og likegyldig på en og samme tid. Noen ganger er ansiktet vårt for ungt, andre ganger er det for gammelt. Hvem er vi? Dette er ikke meg. Dette er henne. Hun er oss. Hun er oss og vi er henne. Jeg skulle hatt rødt hår. Jeg skule hatt mørkt hår. Jeg skulle vært blond. Håret mitt er hvitt. Jeg har blått hår. Pannelugg, skinna, kort, langt, satt opp i fletter. Krøller, en skikkelig afro. Rett ned, sånn som nå. Bølger. Håret mitt skal se ut som et vannfall. Øynene mine burde vært mindre. Nei, de skal være større. Og ikke blå. Brune kanskje. Eller grønne. Eller grå. Hassel er mere meg. Jeg mangler tenner, ordentlige, spisse tenner. Røde øyne. Og horn og hale? Nei, flere fregner. Jeg vil ikke ha fregner. Fregner passer ikke. Det er jo søtt da, er det ikke? Mørkere hud i hvert fall. Men, hva om jeg var albino? Snøhvit hud, rødt hår. Det kler oss best. For feminint, lengre øyevipper, mer skjegg, ikke skjegg i det hele tatt. Vi er i en kropp, og vi er sammen. Vi er mange. Denne kroppen er ikke det vi skulle ønske, men den er vår og vi tar vare på den. Det må vi, selv om vi ikke alltid har lyst. Dette er oss. Vi er henne, og hun er oss. Vi er en. Vi har blitt vant til å se dette ansiktet når vi ser i speilet. Vi har blitt vant til at dette er det vi har, at når vi snakker, er det dette ansiktet som beveger seg og at lyden kommer fra oss.