Røm tilbake
av Emil Tobias Faraasen
Del I
Raid Shadow Legends. Spillet var blitt en hitt blant gutta i kjelleren til Nick. Jeg hadde nylig våknet, og øynene mine svei. Før jeg gikk ut i stuen, så jeg meg i speilet. Han som sto foran meg var en ung amerikaner, rundt tjue. Han hadde svart, kortklipt hår, som stakk litt ut her og der. Fjeset var lysebrunt, med uthevede mørkerøde lepper, og brune øyne som skulte på alt de så. Det hang to små gullringer i hvert øre.
Kjellerstuen var mørk, som alltid. Sandeep og Vicky lå langflatt utover hver sin tomannssofa, som var blitt neddopet av diverse drikkevarer gjennom årene. De begge spilte på telefonene sine, men Vicky hadde sin unaturlig nærme fjeset. Det fikk meg til å tenke på Mr. Shiny Teeth, tannlegen lenger nede i gata, og hans tannborr klemt inntil et av hans stakkarslige offer.
«Fy faen Vicky, få telefonen bort fra kjeften din da. Det ser forjæv - lig ut,» sa jeg og dobbeltsjekket at min lå trykt i bukselomma. Den slappe kroppen hennes lå mer av, enn på Sofaen. Det kom noe mørk mumling derfra, som jeg antok var svaret hennes.
«Hun spiller med tunga,» sa Sandeep og satte seg skjeft opp i sin sofa. Blikket mitt flyttet seg til han i det trynet hans blåste seg opp. I et mislykket forsøk på å holde igjen det som en gang var innholdet til tre blanke Red Bullbokser, spydde han rett ut på gulvet. Som hans eneste respons skjøv han en satanist-t-skorte ned fra bordet. Den landet kun delvis over den nyproduserte, varme suppen.
«Hva faen?» Sa jeg uten å være sikker på hvem av dem jeg refererte til. Jeg så på Sandeep med avsky mens han led seg gjennom den sviende halsen.
«Nick mente man får mer erfaringspoeng av å spille med tunga framfor fingrene,» sa Deep. Flere tanker raste i hodet mitt. Dette var ikke akkurat den starten jeg hadde sett for meg i dag, men jeg kjente dem for godt til å si noe på det høyt, tross at det å spy rett ut på gulvet var og ble å gå forlangt. I et ønske om en kjapp og lettvint løsning, dro jeg blikket vekk fra han og gikk rett bort til det gule retrokjøleskapet, som overhodet ikke passet inn med resten av kjelleren. Jeg prøvde å se mellom radene av Redbull, Monster og Battery, om det kunne være noe å sette tenna i.
«Hva er greia med at kjøleskapet er stappa med energidrikker, a? Er ikke en dritt her jo.» Den mørke mumlingen til Vicky har gått over til noen høye, groteske lyder. Umiddelbart skar en vond følelse meg i brystet. Jeg fikk et akutt behov for å hjelpe henne. Jeg tittet over kjøleskapsdørkanten, bare for å bli overfalt av en bølge av dumhet. Hun hadde ikke annet enn glippet telefonen sin ned på gulvet, og fått noe av Deeps oppkast på den. Lettheten jeg skjente over skuldrene, veide ikke opp for idiotfølelsen. Jeg så på Vicky med en vag hevnlyst da hennes forskrekkede uttrykk endret seg dramatisk når hun så resultatet på skjermen.
«Jada! Det fungerte!» Jublet hun og veivet voldsomt med armene. «Se her a gutta, jeg fikk en Epic firestjernens Lizardman. Fy faen as, Nick er et geni.» Jeg var enig i at Nick kunne være mye rart, men geni var ikke en av dem. I tilfellet var det uforståelig at han ikke var milliarder, for slike ideer hadde han mange av.
«Apropos Nick, hvor er han egentlig?» Spurte jeg delvis irritert. Sandeep bøyde seg over bordet og ga venninnen en dult i skulderen.
«Grattis, a, Vicky,» sa han uten å gi noe respons til meg. De begge lå kjeft over hver sin sofa med undertøy og t-skjorter rundt dem, både på gulv og hyller. Ingen av dem så til å bry seg noe mer om oppkastet heller. De hadde endret seg. Begge to. Det hadde aldri vært ille på denne måten før. De skulle gått direkte med meg, ikke plyndre fantasiskapninger i en verden av skygger, som visst nok var legendariske.
«Hva har skjedd med dere egentlig? Dere er enda fjernere nå enn før jo,» sa jeg i et halvhjertet forsøk på å høres kul ut. Jeg sto fortsatt ved kjøleskapsdøren. De lå i sofaene som to puddinger. Vicky var kommet i sin helt egen verden igjen. Hun bare stirret opp i taket mens hun konsentrerte seg på ny om å få et godt grep om telefonen. Men for første gang reagerte Sandeep på noe av det jeg hadde sagt. Han kom seg på beina, og skulle til å si noe til meg. Da viste det seg at ikke hele Redbullen var ute ennå. Igjen kom delvis fordøyet mat gulpende ut av munnen på han og rant nedover skinnet.
«Ops.» Rakk han å si før han ble en del av en omfattende hostekule. «Jeg burde … kø, køm … ta en dusj.» Klarte han å stotre ut, men da siste kula var skutt ble han stående stille.
«Men jeg vil heller ta en Bull til.» Hvordan han kunne rettferdiggjøre den beslutningen, ante jeg ikke. Jeg hadde tenkt til å kommentere at han absolutt burde ta en dusj, men akkurat da, i det øyeblikket hvor synet mitt var fylt av en god venn som ønsket å bade i oppkast framfor vann, ble jeg opprørt. Dette er en unntakstilstand, han angrer nok i morgen, hadde jeg tenkt, og holdt kjeft.
Uventet, satte Sandeeps øyne seg inn i mine. Det var ikke lett å tolke ansiktet hans. Det vått, slapt, og desperat etter noe jeg ikke ville tenke på. Blikket hans falt ned på Redbullen jeg hadde å hånda.
«Kaster du den til meg?» Hæ? Du vil jeg skal kaste den til deg? Tenkte jeg, og klarte ikke helt å forstå hvordan Deeps virkelighetsoppfattelse kunne blitt skrudd sammen med mutteren opp ned. Jeg fikk lyst til å spenne bicepsen og hive den på han, men dette er ikke den Sandeep jeg kjenner, tenkte jeg og lot Redbullen heller fly i en elegant bue over rommet. Den landet pent mellom føttene hans, uten å bli tatt imot. Hele det opplegget her begynte å bli vanskelig for meg. Det var på høy tid å få skutt noen fiktive russere. Få ut aggresjon. Den klinkelyden du får når et kill er bekreftet er fryktelig tilfredsstillende, og hjelper på humøret. Jeg grep om hodetelefonene mine, satte meg ned ved pc’ en og skrudde på skytespillet. Jeg gledet meg til å holde inne avtrekkeren mens kuler pepret mot den idioten som var dum nok til å stå i veien for meg. Plukke hoder hundre vis av meter unna iført min splitter nye forkledningsdrakt. Et skudd. Et mord.
Et Facebook varsel sendt fra Nick poppet opp nede i høyre hjørnet av skjermen. Jeg krysset den fort ut, men bommet med en millimeter og endte med å motvillig åpne den:
• 5 DAGER MED UBEGRENSET ENERGI
• 50% RABATT PÅ NESTE RØVEKORT
• 500 GRATIS JUVELER
• 50 000 ERFARINGSPOENG FOR EN VALGFRI HELT
• 500 000 GRATIS SØLV
ALT DU TRENGER Å GJØRE ER Å LIKE RAID SHADOW LEGENDS PÅ FACEBOOKSIDEN DERES! -Nick <3
Jeg ble ikke akkurat glad. Det eneste jeg ønsket var å få opp skytespillet igjen, men samtidig som jeg fikk ubønnhørlig lyst til å vise gutta hvor utrolig fjerne de var fra virkeligheten. Vise dem hvor latterlig teit det var at de var mer hekta på et fantasimobilspill, enn det mest moderne og heftigste skytespillet det var å få tak i. Det var Raid Shadow Legends skyld at tre av mine beste venner var blitt til puddinger. Raskt spurte min logiske side av hjernen hvordan jeg kunne vite det, uten å noen gang faktisk ha spilt det. Greit, svarte jeg da. Om det er det som skal til for å få tilbake gode gamle Vicky og Deep. Så hvis. Hvis, hvis jeg skulle rent hypotetisk i et teoretisk parallelt univers hatt en enegget tvillingbror som jeg tilfeldigvis hadde hatt telepatisk forbindelse med, skulle jeg ha lastet ned og prøvd dette Raid Shadow Legends. Da ville det ikke vært noen grunn til å ikke like Facebook siden deres for å ta imot den bonusen, ikke sant?
Uten å ha skutt noen russere skrudde jeg ufrivillig av, og trykket på lenken Nick hadde sendt meg. En feilmelding dukket opp på skjermen. Den sa jeg ikke var logget inn på Facebook, at kontoen var deaktivert. Hvordan kunne en deaktivert konto motta en lenke? Det føltes veldig unødvendig at et slik spørsmål skulle dukke opp i hodet mitt. Da jeg var blitt ordentlig pålogget, havnet jeg ikke på forsiden til Raid Shadow Legends, men på min egen personlige forside. Den var helt blank. Akkurat som den skulle være. Grå og tom. Jeg trykket på lenken til Nick en gang til for å få opp forsiden til Raid Shadow Legends, men før jeg gjordet det, kunne jeg ikke unnvære å legge merke til varselbjella med en rød sirkel som viste 11 på seg. Etter kjapt å ha gjort det jeg kom for, trykket jeg på bjella. De siste ti varslene var alle en invitasjon til en hendelse, sendt av min eldre bror, Brandon. En vondt følelse skar i meg. Jeg hadde ikke hørt fra han siden jeg stakk av. Hva ville han ha med meg å gjøre? Datoene på varslene var relativt nye: femten timer, to dager, fem dager, en uke, tre uker, en måned, to måneder, fire måneder, og et halvt år. Varselet under der igjen var respektabelt ett år pluss gammelt og var en venneforespørsel fra Kate Lopez som jeg ikke ante hvem var. Sexy profilbilde da. På min brors profilbilde var det to skikkelser: Brandon og en ung dame jeg ikke kjente, men hun var hvit, og det likte jeg ikke. De så inn i kameraet, stående tett ved siden av hverandre, og smilte bredt. Bakgrunnen viste uteområdet til en gaterestaurant de med all sannsynlighet hadde spist på.
Det var sjeldent jeg følte nysgjerrighet. Vanligvis brydde jeg meg ikke om det jeg ikke måtte bry meg om. Vil heller henge med gutta. La livet gå sin gang; spille, gå direkte, drikke, sove. Iblant dra ut på byen, gjerne om kveldene, å gjøre oppdrag for faren til Nick, tjene penger. Men nå, uten å egentlig ville det, brøt jeg den barrieren.
Jeg spratt opp av stolen min og skrapte låret langs bordplata. Det svei, men jeg brydde meg ikke, prøvde i hvert fall. Hva var det jeg hadde sett? Jeg sank ned i spillstolen min igjen som ikke var der, da den var blitt kjøvet en drøy meter unna da jeg først spratt opp. Jeg havnet liggende rett ut på bakken, som om jeg var en mann som nylig var blitt myrdet på grufullt vis, og blitt etterlat alene i en bakgård i New York, første nyttårsdag. Broren min skal gifte seg. I morgen.
Hodet mitt raste av gårde. Enda fortere enn da Shrek så Puss falle ned fra hyllene i Trylledrikkfabrikken. Noe som faktisk var ganske imponerende når jeg tenkte på det senere. Hva gjør jeg nå? Jeg kan ikke bare ignorere det. Kan jeg? Nei. Kan ikke det. Men kan jeg bare dra da? Bare stikke fra gutta, og dukke opp der uanmeldt? Blir vel egentlig ikke uanmeldt, men likevel blir det overaskende. Uventet. Det ville ikke bli første gangen jeg gjorde noe sånt, men nei, eller jo … ja. Må jo dra. Det er Brandon det gjelder. Det er ikke hans skyld at jeg stakk av. Det er ingens skyld. Ikke engang min. Jeg måtte dra. Bare måtte. Ikke tenk på det nå. Tenk på at du må reise hjem. Hjem til familien. Selv om de antagelig tror du er død, har du et bryllup å rekke Franklin!
Jeg hev på meg jakka og var halvveis ut døren da jeg innså at jeg ikke visste hvor jeg skulle hen. Jeg var heller ikke ordentlig påkledd. Ikke ordentlig stelt, eller klipt. Jeg var ikke noe som helst for den sak skyld. Om jeg var noe, var det en slask. En fjomp som ikke har brydd seg om personlig hygiene på over to år. En idiot som har låst seg selv inni hodet sitt, og holdt resten av verden sperret utenfor. En pudding som har sunket under jorden sammen med tre andre puddinger, i en kjeller, midt i Minneapolis.
Jeg grep om telefonen og tok et bilde av datamaskinskjermen:
Brandon Walker <3 said More
Sted: Church of God Ministry of Jesus Christ Intl. – lglesia De Dios Ministerial
Adresse: 811 N 9th St, St. Louis, MO 63101, United States
Dato: 21.06.18, Seremoni: 2.00pm, Feiring: 4.00pm
Offisiell avslutning: 10.30pm
Jeg måtte finne en måte å komme meg fra Minneapolis til St. Louis på. Jeg har ikke bil. Buss ville bruke for lang tid. Jeg har ikke pass til å kunne ta fly. Båter fungerer ikke på land. Helikopter? Ubåt? Nei, slutt. Tog var det eneste realistiske. Jeg fant fram Google og søkte på Amtrak, fordi det var den eneste nettsiden jeg visste om hvor det var mulig å kjøpe togbilletter online. Ved første øyekast virket siden grei og oversiktlig, men etter å ha trykket meg litt rundt, fant jeg fort ut at det bare var en falsk fasade. Det var mange flotte bilder, og gode katoliserte overskrifter, men hver for seg sa de lite om hvordan man kunne få kjøpt billett for en gitt strekning. Hvis du kun var ute etter å se togstrekningene, eller av en eller annen grunn bare kunne tenkt deg å ha en togbillett, ville alt gå helt fint. Men skulle du kombinere de to, da fikk du problemer. Heldigvis så jeg de reklamerte for den nye appen sin. Den viste seg å være mer brukervennlig. Med det sagt, vil jeg ikke si at den var brukervennlig. Først måtte jeg logge meg inn med klareringskode, så fullt navn, telefonnummer og adresse. Det der med klareringskode fant jeg ekstra unødvendig, men det var visst for at togselskapet skulle kunne vite at du var en ordentlig oppegående amerikaner som kunne betale for seg og ikke drev med hærverk. Poenget falt noe bort da det var overaskende enkelt å juge seg gjennom. Etter strev og hardt arbeid fikk jeg til slutt kjøpt billett med kvittering på mobilen. Toget gikk 8:00 fra St. Paul-Minneapolis med Empire Builder til Chicago Union Station, hvor jeg måtte bytte tog til Lincoln Service med tog 305 til St. Louis Gateway Transportstation, som ville være fremme rundt 10:45. Nå var klokken 07:13. Dette går fint Franklin, gjør det for Brandon, såpass skyller du han. Kort tid etter forlot jeg kjelleren til Nick, og alt av eiendeler jeg hadde i den, for å aldri komme tilbake.