Puseline og meg

av Elin Haugen Meldal

Jeg ligger helt stille i senga og stirrer på en liten flekk i taket, lurer på om det kanskje er en edderkopp, ei flue eller no helt annet. Jeg prøver å huske om den var der i går, titta jeg ikke opp i taket før jeg sovna? Jeg gjorde kanskje ikke det. Jeg er ikke typen som vanligvis henger m eg opp i sånne greier. Muttern var sånn. Hu hengte seg opp i alt. Det endte med at hu hang seg opp i bjelken på stabburet, og der hang hu til fattern fant’a utpå mårrakvisten. Han sa ikke stort etterpå, blei liksom bare stille. Da var det oss, meg og fattern. Det var greit nok. Det blei bare innmari mye pyttipanne til middag.

Jeg veit ikke helt hvor fattern er nå, jeg mener å ha hørt at han gifta seg på nytt, men jeg er ikke sikker. Vi mista litt kontakta ett eller annet sted, jeg veit ikke helt når. Jeg veit egentlig ganske lite, sånn generelt. Barneskolen husker jeg ikke så mye av, alt blei liksom ei stor smørje etter hvert. Det starta når de begynte å blande bokstaver inn i matte. Det takla jeg ikke, det gikk bare i surr. Jeg var flink på tegning og sånt da, kunst og håndverk, men de faga forsvant fort når jeg blei litt eldre. Det var kanskje der jeg og fattern blei uenige. Tegning og strikking og sånt det hadde ingen bruk for. Jeg sku spille fotball sa fattern, det var sånt mannfolka sku gjøre. Først skulle man spille sjæl, og når man blei for gammal til det skulle man se fotball på TV. Helst med en kald pils i hånda. Jeg vakke’no god i fotball, jeg var faktisk ganske dårlig. Fattern sa alltid at jeg hadde to venstreføtter. Jeg tror han bare ønska seg en sønn som likte det samme som han gjorde, men jeg tok etter muttern. Jeg syntes det aller meste her i verden gikk litt for fort. Litt som en sånn karusell som går rundt og rundt, også holder du opp hånda fordi du er kvalm, men så er det ingen som stopper karusellen også sitter du bare der og snurrer og veit ikke hvor du skal gjøre av deg.

Jeg har ei katte da, hu heter Puseline også er’a en sånn norsk skogkatt. Hu spiser jævlig mye våtfôr også hender det at hu drar inn ei mus eller en fuggel en gang iblant. Jeg hadde aldri planer om å få meg no’ kjæledyr, hvertfall ikke ei katte, hadde nok med å passe på meg sjæl liksom. Puseline bare dukka opp. En dag satt hu plutselig utafor verandadøra og stirra meg langt inn i sjela. Hu er lur den katta der. Hu så ikke ut da, det var nesten så jeg trodde hu skulle stryke med bare jeg rørte’a, men jeg måtte jo nesten ta hu inn, kunne ikke bare la hu stå igjen helt aleine. Jeg skulle sende hu ut igjen når hu blei frisk, men så bare utsatte og utsatte jeg det. Det var litt greit å ha noen å komme hjem til, det var faktisk ganske fint. Da blei det liksom Puseline og meg, reine barne-tv tittelen. Det hender at’a får litt kokt fisk, helst sei, sånn first price opplegg. Da durer hu som en traktor og gnir seg inntil beina mine, også gjør‘a seg så pen, sånn engleaktig liksom. Jeg kan’ke gi hu hele blokken med fisk på en gang, da blir’a dårlig også kaster hu opp over hele kjøkkenet. Det er fordi hu sluker i seg hele greia på en gang, og det skjønner jeg. Hu er jo egentlig vill, da ligger det i instinktet å få i seg den maten en får. Såpass veit jeg.