London 20 januar 1807

Tåken var tykk. Så tykk at jeg ikke kunne se en meter framfor meg. Bare de små prikkene med lys fra gatelyktene som sto med kort avstand fra hverandre. Det å finne fram hadde aldri vært et problem. Møtestedet var like rundt hjørnet. Det samme det hadde vært de siste tre gangene.

Jeg kjente rundt i lommene til jeg fant det medtatte lommeuret. Han var sen. Som vanlig. Vinden var isende. Jeg trakk frakken tettere om meg mens jeg lyttet til de velkjente lydene gjennom tåken. Hester som vrinsket, kjerrehjul mot brostein, fulle mannfolk som vaiet bortover gatene og kvinner som tilbød sine talenter for en liten slant.

Jeg kjente døsigheten komme over meg. Jeg burde ha sendt en av de andre. Dette var bortkastet tid. Jeg bøyde meg bakover for å lene meg mot den kalde husveggen.  

Ett brått smell vekket meg fra døsigheten. Jeg snudde meg, mens frysninger skjøt nedover ryggen. En av søppelkassene i det lille smuget hadde veltet og trillet nå bortover bakken. I det svake lyset fra gatelykten kunne jeg se to små skikkelser akkurat der den hadde stått. Den ene litt større enn den andre. Jeg gikk forsiktig mot dem. Da jeg kom nærmere, ble skikkelsene klarere. Jeg kunne se at den høyeste av dem var en jente. Hun hadde på seg en tynn kjole som rakte henne til litt under knærne og et par hullete sokker. Det mørkerøde håret hennes var satt opp med en fillete strimmel. Skikkelsen bak henne måtte være broren hennes. Håret hans hadde den samme rødnyansen som henne. Han var kledd i en stor skjorte som måtte ha vert hvit en gang i tiden. Han virket redd. Han gjemte seg halvveis bak søsteren, mens han stirret ned på de altfor store skoene sine.

Jeg gikk enda litt nærmere. De rygget til de traff murveggen i enden av smuget. Da jeg var cirka en meter fra de, satte jeg meg ned på kne slik at jeg skulle se dem inn i øynene. Jentas var mørkebrune. De lynte av mistanke og raseri. Det slo meg at det var ikke mange barn som kunne gi en voksen person et slikt blikk. Hun måtte ha vært gjennom mye.

Før jeg rakk å tenke ut noe smart å si, kastet jenta seg over meg. Hun var rask, men hadde ingen sjans mot overnaturlige reflekser. Jeg løftet henne opp og holdt henne på en armlengdes avstand mens hun tydelig prøvde å sparke etter mine edlere deler. Mens jeg prøvde å ikke bli sparket til av en niåring, kunne jeg skimte noe i gull som hang fra en snor rundt halsen hennes. En ring. En velkjent ring. Jeg slapp jenta. Hun ble så overasket at hun ikke prøvde å fly på meg igjen. Jeg hadde vært så opptatt av utrykket hennes at jeg ikke hadde lagt merke til noe annet, men nå så jeg tydelig at ørene hennes ikke var som jeg hadde forventet. Istedenfor runde og menneskelige, var de lange, slanke og spisse. Jeg så bort på gutten igjen. Som jeg tenkte. De samme ørene som søstera, men hva gjorde sånne som dem her. Det var ikke uvanlig å støte på andre nå og da, men barn var sjeldne. I hvert fall to som virket som søsken.

Jeg så at gutten skalv. Det var ikke rart. I så lite klær var det et mirakel at de ikke hadde fryst i hjel. Jeg strakte hånden ut mot han. Vet ikke hvorfor egentlig. Kanskje for å trekke han til meg så jeg kunne gi han litt varme. Jenta la merke til hånden min. Hun plasserte seg mellom broren og meg igjen.

«Hvis du rører han dreper jeg deg». Det var det første hun sa til meg.

 Det smerter meg at et lite barn kunne si sånne ord og mene det. Når man var alene med ansvaret for en annen måtte man fort vokse opp.

«Av alle personer dere kunne ha møtt, kan dere være fornøyde med at dere støtte på meg,» sa jeg. Jeg sendte henne et smil hun ikke returnerte.

«Dere mennesker er grådige, egoistiske folk som bare vil skade meg og Eddi» sa hun. Jeg kunne høre at hun hadde litt fransk aksent. «Så du heter Eddi,» sa jeg til gutten. Eddi kikket forbi søsteren sin på meg. Han virket forvirret.

«Ikke snakk til han,» hveste jenta. «Og uansett kan du ikke heller. Han snakker bare fransk. Han kan bare et par ord»

«Så hvordan kan du snakke engelsk?» spurte jeg. Hun svarte ikke.

Hun stolte ikke på meg. Hun så på meg som et menneske. Jeg tok av meg hatten slik at ørene mine ble synlige. Jenta sperret opp øynene, så fra det ene spisse øret mitt til det andre.

«Er du som oss?» spurte hun

«Det kan du si,» sa jeg.  

Jeg løftet opp hånden for å vise henne ringen. Blikket hennes skiftet fra overraskelse til gjenkjenning. Hånden hennes gikk automatisk opp til ringen hengende rundt halsen hennes.

«Det finnes mange av oss her i London, men hvis jeg får se ringen kan det kanskje bli lettere å finne foreldrene dine.» Jenta ristet på hodet.

«Vil dere ikke finne dem?» spurte jeg forvirret. Kanskje de var blitt mishandlet. Han visste at menneskene hadde en vane av å slå barna sine for a lære dem disiplin, men det var ikke vanlig hos oss. Siden barn var sjeldne, var de også hellige. De skulle respekteres og beskyttes.

«De er døde.» Tankegangen min stoppet. «Vi prøver å finne onkelen vår som bor her i London.»

«Hva heter han da?» sa jeg. Hun trakk på skuldrene for å vise at hun ikke visste.

«Det er en mulighet at jeg kan hjelpe dere, men da må jeg se den ringen» forklarte jeg.

«Hvorfor må du ha ringen, det står ikke noe navn på den»

«Du vet at det finnes mange ulike klaner i vårt samfunn, ikke sant?» spurte jeg henne. Hun nikket.

«Og de ulike klanene liker å være med sine egne, så det er vanlig at vi samler oss sammen i ulike deler av byen. Ringen er den beste måten å finne ut hvor onkelen deres bor.»

Hun nølte fortsatt. Holdt et hardt grep rundt ringen. Etter et minutt eller to, dro hun snoren over hodet og rakte meg ringen uten et ord. Jeg sendte henne et smil, som takk for den lille tilliten. Hun sendte meg noe som kunne minne om et smil, men som virket mer som en grimase. Jeg så ned på ringen i håndflaten min.   

Nå som jeg så nærmere på ringen hennes, så jeg at de ikke var like som jeg først hadde trodd. De var begge av gull, Men min ring mer massiv og motivet på dem var helt forskjellige. Min ring massiv og hadde motivet av en slange. Hennes ring hadde motivet av en føniks som hadde en bok i klørne. Magen min sank. Det var symbolet til klanen Illia. Det var en av de fem mektigste klanene.  De ble sett på som ett av de mest kunnskapsrike og vellfødte av alle klanene, men de var et kaldt og grusomt folk. De viste ingen sympati for det de så på som mindreverdige skapninger. Av de fem store klanene var Illia og Zoàn de eneste som fortsatt holdt menneskelige slaver. Det var ikke vanlig at Illianer flyttet vekk fra hjembyen sin. Dette ble nok lettere enn jeg hadde trodd. Det var kun en Illia som bodde i London, og vi var ikke direkte kjernevenner. Hvis det var den eneste familien disse barna hadde, kom de til å bli som de andre Illianer hvis jeg etterlot dem hos han?

«Vet du hvor han bor?» sa noen på fransk. Jeg så opp. Det var Eddi som endelig hadde sagt noe. Han var så liten, og den store skjorten hans gjorde han enda mindre.

«Ja, det gjør jeg faktisk,» svarte jeg han. Fransken min var litt rusten, men det så ut til at han skjønte hva jeg sa. Jeg rakte søsteren tilbake ringen. «Han bor nesten på den andre siden av byen» sa jeg til henne på engelsk.

«Kan du vise oss» spurte hun. De virket som hun ikke likte tanken på mer hjelp fra meg, men det var den eneste sjansen hun hadde.

Før jeg rakk å svare henne, kunne jeg høre skritt på fortauet bak meg. Jeg snudde meg. Ute på fortauet sto Viktor og så bort på meg. Endelig kom han. Viktor gikk mot meg.

«Unnskyld sjef, det tok litt til å finne fram,» forklarte han. Jeg himlet med øynene. Han hadde vært løpegutt i snart ti år og kunne fortsatt ikke huske hvor han skulle. Jeg burde ha sparket han.

«Endring i planen, du tar det med direkte tilbake til klubben,» sa jeg med kald stemme.

Han så forskrekket på meg «Men, det er jo gjennom slummen. Jeg går aldri gjennom der»

Jeg så sint på han. «Bare gjør som du får beskjed om.» Jeg snudde meg og gikk mot barna.

«Unnskyld sjef.» Jeg ignorerte han. Hadde det ikke vært barn til stede, ville jeg blitt kvitt han en gang for alle. Jeg dro av meg frakken og surret den rundt Eddi. Søstera stirret stygt på meg, men sa ikke noe på det.

«Hva har du planer om å gjøre?» spurte han forsiktig.

Uten å snu meg mot han sa jeg: «Jeg skal følge disse barna hjem»

*

Det tok nesten en time å gå fra smuget til Bennett-huset. Klokken fra en kirke slo elleve slag. Det runget gjennom byen. Jeg kunne kjenne Eddi klamre seg til skjorta mi under frakken. Jeg hadde tilbudt begge å bære dem, men jenta hadde nektet blankt. Hun gikk stille ved siden av meg, og så bare opp på Eddi med korte mellomrom for å se om det gikk greit. Hun klaget iallfall ikke. Vi svingte rundt et hjørne og inn i et av de finere områdene av byen og stoppet foran ett rekkehus.

 Jeg hadde bare vært her et par ganger for å gjøre handel, enten med mr. Bennett personlig eller en fra staben hans. Huset ga inntrykk av at det var lite, men koselig. Det var bare på utsiden. På innsiden var det på samme størrelse som et overdådig herskapshus, som de rike eide i utkanten av London. Det var veldig få som hadde evnen til å utføre avansert magi. Vi gikk opp trappen til ytterdøren og banket på.

Denne gangen var det en av tjenestepikene som åpnet. Hun var kort og spinkel, med et pent ansikt som var dekket av fregner. Istedenfor spisse som mine og barna sine, lignet ørene hennes på ku-ører. Bak henne kunne jeg se en kuhale vaie frem og tilbake. En hulder.

«Kan jeg hjelpe deg med noe, Sir?» sa hun. Stemmen hennes var pipende. Jeg satte ned Eddi.

«Ja, jeg lurte på om Mr. Bennett var hjemme?» spurte jeg.

 «Nei, han er ute et par ærend, men jeg trodde ikke han hadde gjort noe handel med deg i det siste, Sir?»

«Det har han ikke heller,» forklarte jeg henne. «Jeg er her bare for å levere hans niese og nevø.»

Tjeneren stirret sjokkert ned på barna «Det kan ikke stemme, de lever i Paris med sin mor.»

Jenta løsnet smykket fra halsen sin igjen og rakte det til tjeneren. Tjeneren slo en hånd foran munnen. «Men hva gjør dere her, hvor er lady Elisabeth?» Man kunne høre hun fryktet det verste, men ville ikke tro det.

«De fortalte meg at hun var død,» sa jeg.

Tårer vellet opp i øynene til tjenestepiken. Hun lente seg til dørkarmen for ikke å falle. Jeg vurderte om jeg skulle gå og gi henne en hånd, men hun tok seg sammen og rettet seg opp igjen.

«Jeg fant dem, og de fortalte meg at Mr. Bennett var den eneste de hadde igjen,» fortalte jeg henne. «Jeg er her bare for å levere dem, men hvis du ikke vi ha dem venter jeg til noen som vil kommer». Hun sendte meg et sint blikk. Tårene rant fortsatt nedover skinnene.

«Selvfølgelig skal jeg slippe dem inn,» sa hun. Fornærmelsen lyste av ansiktet hennes. Hun bøyde seg ned til hun var på høyde med barna. «Hei, mitt navn er Lilly. Onkelen deres vil ikke være tilbake på et par timer, men dere kan komme inn så kan dere få litt mat og litt varme klær.» de svarte ikke, bare nikket. Hun leide begge to gjennom døra. 

«Da tenker jeg at jeg går,» sa jeg til ingen spesiell. Jeg snudde meg og gikk nedover den lille trappa. Før jeg kom ut på fortauet, ropte noen etter meg. «Du sa aldri hva du het.» Jeg snudde meg. I døråpningen sto jenta, fortsatt i den tynne kjolen.

«Hva er ditt navn da?» spurte jeg henne. Hun la armene i kors. «Jeg spurte først.»

Jeg smilte mot henne. Det var første gang jeg virkelig så at hun var et barn siden jeg møtte henne. «Jack. Jack Lynch. Og du?»

«Annabel,» var det siste hun sa før hun gikk inn og lukket døra etter seg. Jeg gikk nedover fortauet. Vinden var fortsatt like isende. Synet av Annabel i døråpningen gikk gjennom tankene mine. Hennes bestemte, ildsinte blikk. Jeg vurderte om jeg burde se innom henne og Eddi om noen dager, men det ville ta nesten 80 år før jeg ville møte henne igjen.

London 16 november 1888

Det var trangt inne på klubben. Alver klemte seg sammen rundt baren eller småbordene som var plassert rundt omkring. På scenen sto det et band som spilte musikk for de som danset nedenfor. De fleste av kvinnene hadde på seg kjoler som var i god stil med dagens mote. Men det var noen, i likhet med meg som hadde tatt sjansen på å ta på seg bukser. I Paris hadde det blitt populært at kvinner gikk med bukser, og alvene i London hadde gjort det samme.

Mens jeg tok innover meg alle inntrykkene, kunne jeg se i sidesynet at Eddi banet seg vei gjennom den tettpakkete folkemengden mot meg. I hendene holdt han to glass som han prøvde så godt han kunne å ikke søle ut. Vingene hans var klemt godt inntil kroppen slik at de ikke skulle slå borti alle rundt han. Vi hadde klart å få oss et bord i en av de små alkovene i veggen på motsatt side av baren. Han satte seg ved siden av meg med nok avstand slik at vingeparene skulle ha god plass. Han rakte meg et av glassene.                  

«Så, hva er egentlig grunnen til at du dro meg ned hit?» spurte han meg. «Siden jeg antar at det ikke er for å feire at jeg er hjemme». Jeg smilte. «Dessverre. Det er noe vi må finne svaret på,» sa jeg.

Eddi hadde tilbrakt de siste seks månedene i Amerika. Han hadde ikke fått med seg alt som hadde skjedd i byen. Han tok en slurk av drinken sin. «Og hva er det du tenker å finne ut her.» han pekte ut i rommet.

Jeg dro ett eksemplar av London News ut av bukselommen, og rakte det til han. Eddi brettet ut avisen og begynte å lese høyt fra forsiden.  

Morder, ikke funnet

I dag forteller politiet til pressen at det i går kveld, ble funnet enda et offer for den beryktete morderen som nå går under navnet Jack The Ripper. Offeret er Mary Jane Kelly, en kvinne i 30-årene som ble funnet på 13 Miller´s Court. Dette er nå det femte mordet som har skjedd over en periode på tre måneder. Politiet er ikke noe nærmere å finne ut hvem som står bak. De vet bare at morderen nå har tatt organer fra tre av ofrene, men motivet er fortsatt uklart. De ber folk om å være forsiktige, og oppfordret kvinner til å ikke gå ut alene om natten.

Da han hadde lest ferdig, brettet Eddi sammen avisen og rakte meg den. Han sa ingenting. Han hadde fått et irritert blikk. Det var tydelig han ikke likte hva dette innebar.

«Jeg tok på meg oppgaven med å prøve å finne morderen,» forklarte jeg han. Han sendte meg ett blikk som sa at det hadde han skjønt.

«Annabel, hvorfor blander du deg inn i dette? Dette er menneskenes problem, ikke vårt,» sa han.

«Jeg tror ikke det,» sa jeg

«Hva mener du?» spurte han. Det var tydelig at han allerede var lei.

«Det jeg mener er at jeg tror ikke det er et menneske,» forklarte jeg. «Likene ble funne kun kort tid etter at de ble drept. Et menneske ville ikke hatt tid til å drepe kvinnen og dissekere dem på så kort tid.»

Han så på meg. «Det er derfor du dro meg med til dette hullet. Du tenker det er en alv.»

«Nettopp.» sa jeg. Jeg så rundt i rommet. Det føltes som alle kunne høre oss. Jeg dempet stemmen til hvisking. «Jeg har lett etter ledetråder siden august, og alle leder til dette stedet. Til han.»

Det tok noen sekunder før Eddi skjønte hvem jeg mente. Han sperret opp øynene. Men det var ikke meg han så på. Blikket hans hadde flyttet seg til en mann som satt for seg selv ved ett av bordene nærmest scenen.

«Det kan du ikke mene?» spurte Eddi vantro.

«Er det ikke åpenlyst» sa jeg før jeg tok en slurk fra glasset mitt.

ILLIAS VINGER

av Tuva Østerdahl Nyblin