Bare svar

av Tuva Østerdahl Nyblin

Melding til Pappa

    Kan du komme og hente meg.

Lest 21:43

Pappa

Er det ferdig allerede?

Nei

Lest 21:44

Pappa

Kommer om 10 minutter.

Ok

Lest 21:44

Takk

Levert

Jeg skrudde av mobilen og la den i lomma på genseren. Ryggen min verket. Jeg hoppet ned fra pulten jeg hadde sittet på. Fortsatt to timer igjen. Hvilken unnskyldning skulle jeg komme med nå? Jeg var tom. Jeg gikk ut av klasserommet. Jeg kunne høre de andre fra matsalen, de moret seg sikkert. Merket ikke at de var en person mindre. Brydde seg sikkert ikke heller. Jeg gikk mot lærerværelset. Døra knirket. Jeg gikk inn. To satt der inne. Vaktmesteren jeg aldri husket navnet på og Eva. Begge hadde en kaffekopp foran seg. Eva hadde vært læreren min i snart to år. Jeg hatet å lyve til henne. Det var som hun merket det. Hver gang. Hun kikket opp på meg.

«Jeg skulle bare si at pappa skal hente mamma på jobb nå, så da blir det lettere for han hvis han henter meg nå,» sa jeg. Tårene prøvde å presse seg fram for hvert ord. Eva så på klokken.

«Den er bare rundt ti. Er han allerede på vei?» Jeg nikket. «Det var synd,» sa hun. Hun virket faktisk trist. «Hadde håpet du kunne være her til det var ferdig.»

«Jeg også,» løy jeg. Enda en tåre rant nedover kinnet mitt. Eva kom til å merke at noe var galt. Hun sendte meg et bekymret blikk.

«Vel, du får gå inn til de andre mens du venter, så ses vi på mandag,» sa hun.

«Ja, ses på mandag.» Jeg snudde meg og gikk ut i gangen igjen. Døra knirket.

Matsalen var bråkete. En hodepine var allerede i ferd med å komme. Jeg kom ikke til å være her lenge. Bare lenge nok til å hente sekken. Oppi var det to cola zero flasker og en godtepose, uåpnet. Jeg slang den på ryggen før jeg gikk mot utgangen. Det virket som om de andre moret seg. I et hjørne hadde Eva satt opp en TV som noen brukte til å spille Mario kart. Ut fra jubelen kunne jeg høre at det var Sander som vant. En gruppe jenter hadde satt seg i en sirkel rundt et av spisebordene. Jeg fikk øye på Nadja og Elise, de to andre jentene fra klassen min. De så at jeg stirret på dem. Jeg så kjapt ned. Jeg ble varm i kinna. Når jeg så opp igjen hadde de konsentrert seg om samtalen igjen. Det var det jeg fikk denne kvelden. Noen korte blikk. Ikke at jeg ville møte blikkene deres. Det gjorde likevel vondt.

Jeg satte meg på en av steinene på siden av veien inn til parkeringsplassen. Tårene på kinnet mitt ble iskalde. Selv om det var godt inn i mars, holdt vinteren fortsatt godt fast. Jeg kunne ha ventet inne, men det var ikke fristenende. Tre biler passerte før en av dem svingte inn på parkeringsplassen. Pappa stoppet bilen foran meg. Han gikk ut uten å skru av motoren. Jeg reiste meg fra steinen.

«Thea, har du sittet her lenge?» Stemmen hans var rolig. Allikevel skulle det ikke mere til. Jeg begynte å gråte. Pappa strakk fram armene og klemte meg hardt inntil seg. Vi satte oss inn i bilen. Vi sa ikke mye på vei hjem. Jeg snufset. Han sendte meg bekymrede blikk med korte mellomrom. Sikkert redd for at jeg skulle gråte igjen. Når vi kom hjem, parkerte han utenfor kjøkkenvinduet. Det var mørkt i vinduet.

«Er ikke mamma hjemme?» Spurte jeg. Stemmen min var tykk etter gråtingen.

«Nei,» svarte pappa. Vi gikk ut av bilen. «Jeg henter henne på stasjonen litt senere.»

Vi gikk inn porten til hagen og opp trappa mot inngangsdøra. Pappa bøyde seg ned og begynte å romstere bak blomsterpotten som sto på trappen.

«Hvorfor banker du ikke bare på?» Spurte jeg. «Olivia kommer jo til å åpne.»

«Hun er ikke hjemme,» sa han. Han rettet seg opp. Han hadde ett nøkkelknippe i hendene. «

Hvor er hun da?» Spurte jeg.

 «Overnatter hos Iben.» Han reiste seg og satt nøkkelen i låsen. Døren ble med et lite klikk. Vi gikk inn. Jeg dro av meg skoene og gikk inn i stua.

«Så nå er det lov å overnatte på ukedager også,» sa jeg sarkastisk.

Pappa satte seg ned i sofaen. Det var tydelig at han ikke gledet seg til enda en biltur i dag.

«De starter seinere på fredager, så jeg tenkte det var greit,» sa han. Han gjespet litt.

 «Man får vel ha glede av de vennene man har, mens de fortsatt vil ha deg som venn,» sa jeg. Pappa så på meg. Han hadde et trist blikk.

«Thea, er det vits å si sånne ting?» Spurte han. Jeg skjønte ikke. Hvorfor ble han så irritert. Det er jo sant.

«Hva er problemet, får jeg ikke si hva jeg mener?»

«Det er greit at du sier det til meg, men ikke si sånne ting til Olivia. Hun kan bli lei seg.» Han sendte meg det forstår du det- blikket. Jeg kjente tårene velle opp igjen. Ingen skjønte hva jeg mente.

«Jeg går og legger meg,» sa jeg og snudde meg. Fortet meg ut av stua før han rakk å si noe.

Det smalt i trinnene når jeg løp opp trappa. Jeg gikk inn på rommet mitt. En liten hårete katt rykket til på sengen. Gubben strakk seg før han mjauet irritert mot meg. Jeg dro av meg klærne og fant fram en ren pysj i skapet. Det var bare en vanlig, slitt T-skjorte jeg hadde arvet av pappa. På brystet var det logoen til ACDC. Jeg skrudde av lyset og gikk til sengen. Kan pusse tennene i morgen. Jeg løftet opp Gubben. Han var irritert, men kjempet ikke imot. Jeg gikk opp i senga og la dyna over meg. Gubben krøllet seg fornøyd oppå dyna igjen. Jeg la meg ned på puta. Bare stirre opp i taket. Tårene rant stille. Gjorde håret og puta våt. De små pustene fra Gubben var beroligende. Han var varm. Kunne kjenne det gjennom dyna. Jeg hørte noen komme opp trappa. Jeg visste ikke hva klokka var. Hadde pappa hentet mamma enda? Jeg snudde hodet vekk fra døra i tilfelle den i trappa var på vei inn hit. Jeg orket ikke å snakke mere om det. Hvis de absolutt ville snakke om det kunne de vente til i morgen. Døra åpnet seg. En lysstripe lyste opp veggen jeg så på. Jeg lukket øynene. Gubben reiste seg. Jeg kunne høre potene hans treffe gulvet. Han var sikkert irritert over å bli vekket enda en gang. Jeg kunne høre skritt igjen. De var mamma sine. Hun satte seg på sengekanten. Madrassen bulte litt nedover. Jeg kjente en hånd strekke seg over meg og begynne å stryke meg på kinnet. Hendene hennes var fortsatt kalde etter å ha vært ute.

«Er du våken?» Hvisket hun. Jeg svarte ikke. Bare fortsatte med å ligge helt stille. Hun lente seg over meg. Jeg prøvde å ikke anstrenge musklene i ansiktet, redd for at hun ville merke noe.

«Later du som om du sover?» Spurte hun meg.

Det var så vidt jeg åpnet øynene når hun sa dette. Jeg prøvde å roe meg ned. Prøvde å ikke puste for fort. Hvis hun merket noe, sa hun ingenting. Hun ble sittende en liten stund, før hun reiste seg. Hun bøyde seg og kysset meg på kinnet før hun gikk ut av rommet og lukket døren etter seg. Jeg åpnet øynene. Det var bekmørkt igjen. Jeg kunne fortsatt kjenne den varme flekken hvor Gubben hadde sovet. Tårene rant. Det var som om de hadde holdt seg tilbake når mamma kom. Hun burde ha prøvd hardere. Burde ha fått meg til å snakke til henne. ikke at jeg egentlig ville hun skulle spørre om dagen. Hadde sikkert ikke svart henne uansett. Ville mest sannsynlig blitt sint og skreket til henne hvis hun gravde for dypt. Hun hadde bare gått. De orket heller ikke å forholde seg til alt sammen. Er sikkert lei av meg og problemene mine. Jeg ristet hardt på hodet. Slo meg selv i pannen med håndflaten, som for å dytte de dumme tankene ut. Jeg snudde meg og lette etter mobilen. Den lå fortsatt i jakka mi som var på gulvet. Jeg strakte meg etter den. Jeg dro den ut av lommen. Jeg kom meg opp og la meg ned igjen på puta. Jeg skrudde på mobilen og fant fram Lydhør. Jeg skrudde på lydboken jeg hadde startet på for noen dager siden. Den var om en gutt som finner en mystisk stein, som viser seg å være ett drageegg. Det hjalp med å roe ned tankene. Det tok uansett lang tid før jeg sovnet.