Tuva Østerdahl Nyblin
Født: 15 oktober 2003, 19 år gammel
Interesser: skrive, høre på lydbok, være ute i skogen, ta fantasibilder, henge med venner og være med familien min. Når jeg først er interessert i noe, så holder jeg ikke kjeft om det.
Bakgrunn
Foreldrene mine heter Ulla og Geir. De møttes på sykepleierstudiet, og etter to år sammen kom jeg som en sjokkerende overraskelse da de var 28 og 32 år gamle. Jeg vokste opp i Drammen som den eldste i søskenflokken. Jeg har en søster på 17 år som heter Jenny og en bror på 15 år som heter Karsten. Jeg har også en søster som heter Ylva fra pappa sitt forrige forhold som jeg ikke har så mye kontakt med i dag.
Helt fram til ungdomskolen var jeg egentlig en veldig glad unge. Utenom at jeg var diagnostisert med Dysleksi og ADD i ung alder, var jeg generelt lykkelig. Jeg hadde gode venner som jeg lekte med, foreldre som hjalp meg og søsken som jeg hadde god kjemi med.
Men da jeg startet på ungdomskolen, kom angsten. Jeg var mye reddere på skolen. Redd for å snakke med folk utenom vennegjengen eller familien. Jeg fikk også vite at jeg hadde diagnosen asperger. Dette ble bare verre på videregående. Jeg startet på bygg og anlegg med et håp om at jeg ville få gode venner der og ha to fine år. Det endte med å være de to verste årene i mitt liv. Jeg var utenfor. Selv om jeg var en av seks jenter på linja, var ikke de interessert i å henge med meg. og guttene var verre. Når man går på et mansdominat linje bør man vel bli vant til sleipe kommentarer om kropp og det faktumet at man er en kvinne.
I løpet av disse årene ble jeg innesluttet. Det kunne ta dager før jeg sa noe på skolen, jeg gråt for meg selv i garderoben og på det verste fikk jeg sammenbrudd før jeg i det hele tatt kom meg til skolen. De eneste lyspunktene var bibliotekaren Rigmor og norsklæreren min Eva. Rigmor lot meg sitte på biblioteket i alle pausene og lese bøker, selv om det ikke var lov på grunn av korona. Eva hjalp meg med å få bedre norskkarakterer ved å la meg sende inn fantasitekster istedenfor.
Planene min var egentlig å gå et år til, men da sa mamma at det gikk ikke, og at vi skulle sette os ned å søke på folkehøyskole. Jeg søkte meg på forfatterlinjen siden det alltid har vært drømmen min å bli forfatter. Etter de sårene jeg hadde fått etter videregående, hadde jeg ikke noe håp om å få venner. Jeg er så glad for at jeg tok feil. Ikke bare fant jeg folk jeg likte, jeg fant folk som likte meg tilbake og respekterte meg på en måte ingen andre jeg har vært venner med før har gjort. De hjelper meg gjennom vanskelige ting og jeg hjelper dem. Dette er venner jeg kommer til å kjenne resten av livet.
Jeg går nå på mitt andre år på Buskerud folkehøyskole (Heimtun) og er godt i gang med hovedprosjektet mitt som jeg håper vil bli gitt ut en gang.
